Foreldre i karibien

Vi er fortsatt i live selv om det er lenge siden forrige reisebrev.
Denne utgaven er veldig tabloid med mye bilder og lite tekst for jeg må snart til flyplassen for å hente to fulle nordmenn.
Foreldre på besøk
Når man får foreldrene på besøk blir man nødt å vaske båten og klippe håret. Sonja koste seg med hårklipperen og når den dingsen man justere lengden på hårklippen fallt i sjøen tok hun resten på frihånd. Resultatet kan dere se her:

Før:

Etter:

Nok om det...






Mor og far ankom sent på kvelden og vi hadde ikke fått noen plass i marinaen, selv om vi prøvde å bestille en måned i forveien. De måtte derfor kastes rett ut i det og bli hentet med verdens minste jolle ifra bryggen.
På morgenen ble vi underholdt av disse karene som kullseilte mer en en gang.

Etter å ha fylt diesel og vann la vi oss ved en strand 1 times tid unna hvor de bleke og frosne kunne få kjenne på det varme vannet.

Turen gikk videre oppover vestsiden av martinique og hadde vi hatt dem ombord hele tiden hadde vi ikke trengt å kjøpe hverken autopilot eller vindror.

Vi la oss ved en liten by som heter St.Pierre, bildet viser ikke så mye av den byen, mest båten men det er jo fin den også..

Dagen etter leide vi bil for å se oss litt rundt på Martinique. Jeg og Sonja hadde tidligere sett at det gikk noen stier opp til en av fjelltoppene som heter Montagne Pele e.lign. og hadde veldig lyst på en tur opp der.

Det virker som denne fjelltoppen alltid har skyer rundt seg og det var det da også, men det stopper ikke oss.
En liten vannpause på veien:

Stien oppover ble bare brattere og brattere og begynte å nærme seg klatring på slutten. Vi gikk ikke hele veien opp siden vi ikke kunne se noe allikevel der oppe men vi kom jo et stykke da...

Det kan virke som det er vanskeligere å gå nedover slike stier men selv om det kan se farlig ut ble det ingen brekkte lårhalser eller andre bein forøvrig.

Etter den strabasiøse turen på fjellet kjørte vi rundt på øyen, Utsikten fra veien er stort sett som på bildet under:

Lunch med utsikt over den neste øyen som er i ruten.

Når vi får besøk øker standarden ombord med både standsmessig frokost, lunch og middag.

DOMINICA
Neste øy på ruten var Dominica. Denne øyen er et selvstendig land og dermed veldig forskjellig ifra Martinique for de får ikke masse subsidier fra Frankrike eller andre. Vi hadde lest og hørt at det var veldig plagsomme boatboys her og at kriminaliteten var høy men dette tror vi de har ryddet opp i for inntrykket var veldig bra og de boatboyene vi møtte var hyggelige og hadde faktisk nyttige tjenester å tilby.
Det som går igjen på alle øyene er at forliste og strandede båter bare blir liggende, ingen tar seg tid eller råd til å fjerne dem. Denne båten blåste opp på stranden i Dominica under en hurricane som raste her for noen år siden.

Første tur på dominica var oppover en elv som heter Indian River. Vi hadde vår egen guide som rodde og fortalte masse om elven, religion og rastafari. Men han var en morsomm skrue, midt i elven stoppet han opp, snudde seg og pisset. Ikke akkurat hva man forventer av en guide men greit nok...

Fin elv, og visstnok ingen farlige kryp.


På toppen av elven, eller der vi ikke kom lenger var det en bar hvor man fikk rumpunch, en tidlig start på dagen...

Guiden vår fikk også rum og var veldig fornøyd.

De hadde også en liten hage her oppe med bananer og andre vekster.


Sjekk denne linken for å se fyren åpne en kokusnøtt (du må kanskje høyreklikke på linken og "save target as")
Guiden vår som jeg ikke lengre husker navnet på viste oss noen lianer inne i bushen hvor vi kunne gjøre som Tarzan og slenge oss mellom trærne, alle måtte jo prøve uansett alder eller vekt.

Dagen etter hadde vi fått en taximan til å ta oss en tur rundt øyen. Første stopp var huset/baren hans.

Allerde 1030 kjørte han inn på en resturant der det var meningen vi skulle spise lunch men på den tiden av døgnet er man mest trøtt og ikke sulten så vi nøyde oss med kaffe. Noe resturanteierne helt sikkert ikke var fornøyd med men hva kan de forvente på morgenenkvisten. Utsikten fra resturanten var upåklagelig.

Ett av høydepunktet på turen skulle være å besøke indianerreservatet hvor de enste gjennlevende av carib's i hele verden holder til. De er kun rundt 3000 av dem men kun 100-200 er renraset, tror ikke vi så en av dem. Selve reservatet var ikke helt som jeg forestillte meg, kanskje på grunn av at de levde av turister som oss som kom for å titte på dem.
De hadde en kirke som i seg selv ikke er veldig indiansk men den hadde no en indiansk layout. Her kjøpte vi litt suvenirer av høvdingen for Carib-folket.

Visste du at det også finnes brune bananer, de er visst ikke overmodne.

Neste høydepunkt var en fossefall hvor man kunne bade i vannet under som selvfølgelig skulle være godt for det meste. Vi var litt uheldig med timingen her for når vi kom hadde tydligvis også et cruiseskip besøkt dette stedet.

Neste øy på ruten ble Guadeloupe og som Martinique er fransk og dermed en helt annen standard.
Vi ankret opp på en liten ubebodd øy hvor vi fikk badet og snorklet, og man blir aldri for gammel for å titte på fargerike fisker.

Det ble tatt bilde av utallige solnedganger, her er en av dem:

Vi gikk tom for vann og måtte finne ett sted å fylle, som ikke alltid er så enkelt her. Vi fant en marina på vestsiden av Guadeloupe som var veldig forfalt men klarte med ett nødskrik å finne noe vann. Vi reiste dagen etter tilbake til øyene sør for selve Guadeloupe.

På vei tilbake til båten imørket etter resturantbesøk.

Når vi reiser mellom øyene her er det på tross av korte avstander stadig nye land og Sonja som er flaggsjef bytter stadig på gjesteflagget.

Turen tilbake til Martinique var lang og værmeldingen var ikke så bra heller, når vi startet i le av øyen så det veldig rolig og fint ut men vi har blitt lurt av det før og derfor startet vi med 3 rev i storseilet.

Når vi kom ut i kanalen mellom Dominica og Martinique endret det seg fort med vind opp mot 30 knop, regn og bølger som ifølge min far var minst 7 meter (he he) så fikk besøket også kjenne hvordan det ofte er å seile her. Både kameraet til min far og pcen fikk seg en saltvannsdusj men det kom seg til hektene etter en tørk.
Men vi kom oss vel frem denne gangen også og la oss på anker utenfor Fort de France så det var grei avstand til flyplassen.


Vi fikk sendt dem vel hjem igjen og håper og tror de hadde en fin ferie.

Nå har vi seilt oss ned til Trinidad hvor vi venter nytt besøk av Ine og Alex som vi skal overvære karnevalet her med. Dette kan bli noen anstrengende dager men med mye morro. Det er en fyr her som organsiserer masse karnevalevents for yachties og vi har meldt oss på en god del av dem. Høydepunktet blir kanskje Jouvert på mandag som startet klokken 0400 om natten og varer helt til neste formiddag og da har forrige event sluttet klokken 2400 dagen før så her er det bare å laste innpå redbull.
På Jouvert har vi fått ett enkelt antrekk som vi skal ha på. Det er en slags parade hvor man kaster maling og skit på hverandre så vi for nå se. Vi gutta (jeg og Alex) fikk i tillegg 5 kondomer hver i posen med antrekket, "in case you wanne have some fun" var forklaringen på det...

Nå er det 10 minutter til Mark (båtpusseren min) kommer å henter meg for å hente dem så det betyr slutten på dette reisebrevet så skal vi prøve å være litt flinkere med å oppdatere sidene våre fremover...

Og for at de ikke skal ende på denne måten

trenger vi mannskap for å hjelpe oss med turen hjem. Hvis St.Martin - Bermuda, Bermuda - Azorene eller Azorene - England skulle friste på våren/sommeren er det bare og gi oss en lyd/mail.

Klikk på linken for siste nytt fra karnevalet i Trinidad!
Karnevalet har startet

Surrer rundt i karibien

Mayrau
Etter besøket av C&C ble det noen slappe dager der vi så mange av filmene de hadde brakt med til oss.
Var innom en resturant hvor det tilfeldigvis ble feiret ett bryllup og det lokale bandet stillte opp med trommer og triangel for å spille julesanger i kraftig hasjrus, se bildet av gjengen under:

Mannen til venstre var eieren av denne resturanten og var en smule hyperaktiv kan man tryggt si.

Vi møtte ett sveitsisk søskenpar som var på dykkerferie på en båt ført av en hyggelig dame som allere hadde vært på jordomseiling og levde nå av og ta ombord turister. Vi ble invitert på lunsj på stranden der de serverte selvskutt fisk og hummer.

Carriacou
Turen gikk videre nedover til Tyrell Bay på en øy som heter Carriacou og hører til Grenada. Dette var en serdeles stille plass hvor lite skjedde og hvor det ikke var noe særlig å finne på heller. Denne bukta har en "Hurricane hole" hvor båtene gjemmer seg når det blåser som værst, som kan være riktig ille. En lokal fyr som drev en dykkerforretning her fortalte at han gikk ut på bryggen når huuricane IVAN herjet her og ble blåst 30 meter til havs, men han lever da tydligvis enda.
Hurricane hølet består av en innsjø omringet av mangroveskog og båtene ble bundet fast i trærne.

Noen hadde tydligvis ikke bundet godt nok fast eller kanskje bundet båten i feil tre...

Inne i denne innsjøen vokste det ville østers, disse var ulovlig å plukke men vi liker ikke østers så det var ikke ett stort problem for oss.

Vi orkert ikke å gå lenger sør i denne omgang og satte herifra kursen rolig nordover igjen for å plukke opp besøk på martinique senere.
På vestkysten av Carriacou ligger en flott sandøy som vi hadde ett lite stopp på for å bade.


Etter dette ankret vi opp utenfor hovedstaden og fikk vår værste natt for anker sålangt (masse bølger og masse trafikk)

Bequia (back again)


Vi ble liggende her nesten en uke på grunn av at det igjen blåste katter og bikkjer og da er det ikke morro og seile nordover mot vind og bølger. Men vi fikk mange fine dager her, fikk til og med med oss en bluesfestival.
Festivalen var morro den men både musikken og publikum var ikke helt det en forventer seg på en bluesfestival men vi er jo i karibien..'Her traff vi Gunnar og Ingvil i båten Helen Kate.

Vi tok på en spasertur til den andre siden av øyen sammen med Helen Kate.

Dette kunne vært på den Norske landsbygda en fin sommerdag.

Dette er stort sett det eneste farlige på disse øyene hvis man ser bort ifra de lokale gutta boys da.

Vi fikk også med oss en tur til ett skilpaddehjem sammen med 2 hollendere som lå ankret ved siden av oss.


Han som drev dette fanget de nyklekkte skilpaddene når de var på vei ut i vannet for første gang og lot de heller vokse opp i trygge (kjedelige) omgivelser. Så slapp han de ut når de var voksne og ikke hadde noen fiender utenom hai og menneske. De små hadde mange fiender, det var visst bare 1 av 3000 som klarte å bli voksne.
Vi må jo nevne at vi dagen etter møtte en annen hollender som vi har møtt tidligere og han kunne stolt vise frem 2 nylakkerte skilpaddeskall som han hadde kjøpt..

Her på Bequia kan man få diesel og vann levert til båten når man ligger for anker noe som er veldig praktisk, iallfall når du får huket tak i dem noe som ikke er så lett.

St. Lucia
Etter ett kort stopp i Wallilabou bay hvor filmen Pirates of the Caribbien ble spillt inn, og hvor vi byttet bort radioen til Sonja mot noen bananer og fruktskall, har vi nå fortøyd i en god gammeldags marina i Rodney bay med strøm og vann. Her skal vi ligge noen dager for rydde og vaske litt i båten så den er ren og pen til vi får besøk.
Hver fredag var det "jump up" party i nærmeste by/landsby, her hadde vi det veldig morro og traff også noen lokale som var rause nok til å spandere øl og heksebrygg på oss (det går stort sett alltid andre veien i karibien).

Ett bildet av en kjempetøff bar som vi var på (bildet er tatt på dagen ett par dager etterpå)

I rodney bay møtte vi igjen Free Spirit og dro på tur sammen til Pigeon island.

Vi klager på at det tok langt tid å seile over atlanteren men i havnen fant vi denne båten ved siden av oss. Skipperen og damen har rodd helt ifra portugal og turen over atlanteren tok ca. 4 mnd. Du kan følge dem her.