Siste sprell i karibien

Forrige gang vi skrev noe her var vi vel kommet til English Harbour på Antigua. Vi foretok oss egentlig ikke så mye her, det var dyrt og ikke så veldig mye å se på men vi fant nå en kaktus som blomstret kun hvert 7 år eller lignende

Og atter en kanon...

På Antiqua kunne vi se over til Montserrat som vi dessverre ikke fik tid til å besøke. Når vi så at det steg røyk opp av vulkanen angret vi enda mer på at vi ikke gikk innom denne øyen, men vi hadde avtalt å reise til Barbuda for å møte Odin II og avtaler må jo holdes.

På vei til Barbuda fikk vi beskjed om at Odin II flyktet derifra fordi vinden hadde blitt sørvestlig og båten rullet voldsommt under anker. Etter en sesong her i karibien hater vi å rulle når vi ligger for anker og vi bestemme oss for å møtes istedet på Great Bird Island nord på Antiqua. Det ble noen flotte dager der med masse snorkling og fisking (som vi senere fant ut var ulovlig her). Denne ankringen kunne minne om en øy i Norge med masse måkeskrik samtidig som alle lokale med båt og påskeferie hadde visst også bestemmt seg for å komme hit.

Etter at vinden var tilbake til nord-øst gikk vi videre til Barbuda som igrunnen er en eneste stor sandstrand.

Fikk til og med dratt frem kiten (se nøye på bildet).

Men det blåste for lite til at jeg kom meg opp på brettet (det er iafall den unnskyldningen jeg lever med).
På vei inn til land klarte vi og knekke ett propellblad på jollemotoren! For å sjekke ut av dette landet innebærer det en times jolletur, som utgikk for vår del så imigrasjonsmyndighetene på Antiqua&Barbuda tror nok at vi er der fremdeles.

Etter ett par dager her hvor det ikke skjedde så mye, reiste vi sammen med Helen Kate videre til St. Barthelemy (Saint Bart). På denne turen opplevde vi for første gang i karibien vindstille seilas.

Det var egentlig ganske greit, på med motoren og autopiloten og deretter er det bare å legge ned eller surre med andre ting. Det er alltid en bakside og her var det at ingen vind betyr voldsommt varmt, men hvis man finner litt skygge og ligger helt stille går det noenlunde bra.

Jo lengre og lengre nord vi kommer jo større og større blir båtene rudt oss og jo dyrere og dyrere blir det på resturantene eller i butikken. St Barts er visst ett kjent tilholdssted for styrtrike franskmenn og amrikanere, det kunne vi se på butikkene i gatene her. Bare Gucci, Prada og alle de andre lignende butikkene. Det var en resturant for oss vanlige seilere

som hadde mat og øl til en grei pris.
Hvis man skulle legge seg inn i marinaen her og ikke føle seg utafor burde man nok ha en båt på minst 80 fot, så det var ikke særlig aktuell for oss skjønner dere sikkert.

Det som var litt morsommt her var at denne øyen tiddligere faktisk hadde vært svensk. En eller annen konge (kong Gustav) hadde for lenge siden mottat øyen av franskmennene som betaling at de fikk lov til å reise til Gøteborg å handle. Svensker er ikke så lure som alle vet så de solgte den tilbake til franskmennen ved en senere anledning. Tenk svenskene kunne hatt en øy i karibien hvor de kunne reist og fått kjøttboller på resturantene. Det er fremdeles mange tegn på at den har vært svensk, mange av gatene i byen hadde svenske navn og hovestaden på øyen heter Gustavia.

Nå er vi kommet oss til Sint Marteen som blir siste stopp før Bermuda. Her har vi brukt tiden til å forberede båten for overfarten. Det har også blitt mye sosialt samvær med andre som skal hjemover. Det er ikke så mye arbeid som må gjøres men det går sinnsykt tregt for solen steker som aldri før. Det blir faktisk så varmt på dekket på dagen at det er vondt å gå på og det er ikke mange bevegelsene som skal til før svetten renner. Så da blir det slikt istedet:

Nå er vi klare (nesten) og reiser imorgen. Forhåpentligvis går alt etter planen og Hans Gunnar kommer seg vel frem dagen etter vi ankommer Bermuda. Men det er vanskelig å planlegge når man seiler så vi kan jo bare håpe.